Jeg gikk glipp av Super Mario Galaxy-duologien da de opprinnelig droppet, fordi Wii var konsollen som mine yngre søsken hevdet som sin egen, og hvis jeg skal være ærlig, så anså James på videregående skole Nintendo-plattformer for å være en liten barnekost uansett. Nå som jeg er nesten tjue år eldre og (forhåpentligvis) klokere, har jeg brukt mye tid i det siste på å komme tilbake til de klassiske”barnespillene”som jeg vendte nesen opp for langt tilbake da, og-overraskelse, overraskelse-de er veldig gøy. Dobbelt så når du er en voksen med to jobber og bare litt tid til å dedikere til hobbyen. Det blir vanskeligere og vanskeligere å rettferdiggjøre å legge hundrevis av timer i et enkelt, massivt, åpent spill når jeg kunne sjekke inn med gamle Mario og venner og slå ut noen få Power Stars før jeg legger meg.
Poenget er at da Nintendo kunngjorde at Galaxy-spillene ble utgitt fra det tidsbegrensede eksklusive gulag, slik at sentkommere som meg kunne se hva alt oppstyret dreide seg om, var jeg veldig spent på å ta til stjernene og redde prinsesse Peach fra det ferske opplegget som Bowser har laget. Til min glede holder disse to spillene seg veldig bra, og begge på hver sin unike måte. Det er bare synd med prisen…
©Nintendo
©Nintendo
©Nintendo
Når det er sagt, er dette et Mario-spill, noe som betyr at plattformen er viktig. Riktignok tok det litt tid før jeg ble vant til det Galaxy-spillene prøver å gjøre. Dette var ikke bare fordi de sfæriske, tyngdekraftstrosende planetoidnivåene kan være desorienterende inntil hjernen din tilpasser seg det nye skjemaet. Jeg begynte å leke med min Pro-kontroller, og selv om den fungerer helt fint med både manuell og bevegelseskontroll, føltes noe bare av. Å bruke bevegelseskontrollene til å skyte stjernefragmenter var klønete, og å stole på ansiktsknappene for Marios hopping og”Wahoo!”-ing hadde bare ikke den samme sansen og slagkraften som jeg følte da jeg prøvde Odyssey for første gang.
Det var da jeg bestemte meg for å bite i kulen og bruke den originale Switch 2 Joy-up og Joy-up-settet. ville du ikke vite det? Super Mario Galaxy føles nesten perfekt i denne modusen. Nå har den originale Switchen mye mindre presis bevegelseskalibrering enn Switch 2s oppdaterte Joy-Cons gjør, så jeg kan ikke snakke på vegne av noen som kommer til å spille dette på siste generasjons maskinvare, men i det øyeblikket jeg ga slipp på forforståelsene mine og omfavnet all den eksterne logringen som Nintendo tydelig designet dette spillet rundt, begynte jeg å ha det kjempegøy. Jada, Mario Galaxy sine nivåer er ganske enkle, men jeg hadde ikke noe imot fordi det føltes så riktig å gå gjennom dem, endelig.
Jeg sier «nesten» der oppe fordi jeg møtte et irriterende problem som vedvarte gjennom spillingene mine: Ganske ofte, uavhengig av hvilken kontrollmetode jeg brukte, ville Mario bli sittende fast i et evig sirkelløp som kunne vare i noen få sekunder. En mild ulempe, for å være sikker, men det er veldig frustrerende når du prøver å navigere et presist sett med bevegelige plattformer eller fullføre et tidsprøvenivå. Selv om Pro Controller gir et mildt kompromiss i kontroller, viste det seg å spille i dokket modus å være for uhåndterlig for meg.
©Nintendo
©Nintendo
Hvis dusinvis av timer og nok til hundrevis av stjerner i de første SMG er ikke stille appetitten din, så vil det andre spillet garantert gjøre deg mett til full av plattformgodhet. Jeg ble sjokkert over hvor annerledes dette spillet er sammenlignet med det første, til tross for at det opererer med samme motor og de samme grunnleggende designprinsippene. Gjennom nitid foredling av nivådesignet og konstant eksperimentering for å se hvor langt de kan presse Marios plattformer i denne nye Galaxy-settingen, skapte teamet hos Nintendo en oppfølger som føles eksepsjonelt polert og tilfredsstillende. Dessuten er vanskelighetsgraden og kompleksiteten til nivåene i Galaxy 2 et rimelig steg opp fra det første spillet, som var nok til å holde meg engasjert i timevis igjen. Jeg har fortsatt ikke fått alle stjernene i det første spillet, og jeg er ærlig talt ikke sikker på hvor snart jeg vil prøve den utfordringen, men jeg kunne lett se meg selv gå for full gjennomføring i Super Mario Galaxy 2 bare fordi den stadig utviklende plattformen er så gøy å komme tilbake til.
I tillegg bringer SMG 2 Yoshi inn i gruppen, og hans tilstedeværelse alene er nok til å gjøre den til min favoritt i duologien. Yoshis nye hopp-og tungemekanikk gir Galaxy-formelen enda et lag med dybde å mestre, og herregud, jeg elsker den lille fyren og de søte lydene han lager når han sluker kjøttet og beinene til fiendene sine.
©Nintendo
Jeg har bare ett ekte grep om Super Mario Galaxy 2, spesifikt, og det er måten det seriøst fjerner den episke, eventyrlige atmosfæren som gjorde det første spillet så minneverdig for en bortkommen Mario-fan som meg. Dette er delvis på grunn av utforskningen og nivåoppsettet, som har fått en mye mer gammeldags Super Mario Bros. 3-tilnærming. Du flytter Mario Ship rundt på kartet fra punkt til punkt mens du slår nivåer og får stjerner, noe som er helt greit, men ikke på langt nær så fengslende som Marios mer oppslukende opplevelser i SMG 1. Dessuten er historien i seg selv…vel, det er virkelig ingen historie, denne gangen. Hele eventyret presenteres som en bare-bones gjenfortelling/reboot av det første spillets eventyr, bortsett fra med ingen av gravitasene eller verdensbyggingen som prinsesse Rosalinas tilstedeværelse la til. Jeg skjønner at dette var en av de”gameplay first”-oppfølgerne som Nintendo elsker å gjøre, men ville det ha drept dem å finne på noe som bare var litt mer involvert?
Utover mine nitpicks som involverer kontrollfeil og den manglende presentasjonen av SMG 2, har jeg bare én annen klage jeg kan gi mot denne ellers perfekte samlingen: Prisen. Jeg vet at Nintendo Tax sannsynligvis alltid kommer til å være en byrde vi må bære, siden vi er heldige som får enda 20 % priskutt på førstepartsspill som har vært ute i over et tiår, men det føles fortsatt litt gjerrig å selge denne pakken for hele $60, spesielt siden det ikke er noe nytt innhold for å lokke gamle fans som bare vil oppgradere gamle Wii-fans. Det er også synd, for jeg kunne se disse spillene skape en helt ny generasjon Mario-fans hvis du kunne kjøpe dem for kanskje halvparten av prisen. Jeg har nettopp brukt tusen ord på å fantasere over hvor mye jeg elsket disse titlene, og jeg vet ikke om jeg ville brukt så mye penger på dem når det er nye Hyrule Warriors og Metroid Prime-spill bare uker unna lansering. Likevel, hvis du har hatt lyst til å bruke litt tid på å krysse de intergalaktiske motorveiene og sideveiene med Mario og Pals, er disse to spillene essensielle opplevelser.
