Hayao Miyazaki, et navn som er synonymt med noen av de mest ikoniske og gjennomtenkte animasjonsfilmene som noen gang er laget, kom nylig med en sjelden, men virkningsfull uttalelse.
16. november 2024, under hans aksept av Ramon Magsaysay-prisen, gjorde Miyazaki oppmerksomhet til Japans historiske grusomheter i krigstid-noe ikke mange offentlige personer av hans størrelse åpenlyst diskutere.
Miyazaki deltok ikke personlig på arrangementet (ikke overraskende gitt hans velkjente motvilje mot å reise eller gjøre offentlige opptredener). I stedet holdt Kenichi Yoda, styremedlem i Studio Ghibli, talen på hans vegne.
Han erkjente eksplisitt grusomheter begått av japanske styrker under andre verdenskrig, spesifikt med henvisning til slaget ved Manila i 1945.
For kontekst blir det slaget ofte referert til som en av de mest ødeleggende urbane konfliktene i Stillehavsteatret. Sivile bar hovedtyngden av det, med anslag på over 100 000 dødsfall, de fleste av dem ikke-stridende. Miyazaki sa, og jeg siterer:
“Under krigen begikk japanske styrker forferdelige grusomheter og drepte utallige sivile. Som japanere må vi aldri glemme dette. Det er noe som vil forbli for alltid.»
Dette var heller ikke en flyktig omtale. Han knyttet sin anerkjennelse til betydningen av å motta en pris fra Filippinene – et land som led dypt under japansk okkupasjon.
For å gi litt bakgrunn om selve prisen: Ramon Magsaysay-prisen kalles ofte”Asia’s Nobel Premie.”Oppkalt etter den syvende presidenten på Filippinene, hedrer den enkeltpersoner som har gitt betydelige bidrag til ledelse, offentlig tjeneste og sosial endring.
Miyazaki ble annonsert som en av 2024-prisvinnerne tilbake i september, og hans citation fremhevet hans livslange arbeid innen animasjon som et verktøy for å”belyse den menneskelige tilstanden.
Miyazaki har en historie med å være frittalende i sosiale og politiske spørsmål, selv om denne spesielle uttalelsen føles tyngre gitt de kulturelle og politiske implikasjonene. Japans krigstidshistorie er fortsatt et kontroversielt tema, med mange offentlige personer og institusjoner som velger enten å unngå den helt eller, enda verre, bagatellisere den.
Miyazaki har imidlertid aldri vært en som har viket unna Japans mørkere kapitler.. Filmografien hans gjenspeiler hans antikrigsholdning og hans dypt humanistiske tilnærming til historiefortelling.
The Wind Rises (2013), for eksempel, er en nyansert utforskning av Japans militærindustrielle kompleks, fortalt gjennom linsen til Zero jagerflys designer. Kritikere både berømmet og debatterte filmen for dens fremstilling av plikt kontra moral.
Og det er ikke bare filmene hans. Miyazaki har offentlig kritisert japansk nasjonalisme og landets tendens til å romantisere sin militaristiske fortid. I intervjuer har han uttrykt forakt for politikere som forsøker å hvitvaske historien, og kaller den «skammelig» og «farlig».
Det er verdt å merke seg at Miyazakis aksepttale også bar en tone av ydmykhet. Han reflekterte over den første høringen om Magsaysay-prisen som barn, og understreket hvordan dens assosiasjon til verdier som integritet og offentlig tjeneste holdt seg til ham. Med hans ord:
“På dette historiske bakteppet har det stor betydning for meg å bli overrakt”Magsaysay Award”av Filippinene. Jeg aksepterer det med et høytidelig hjerte.»
Miyazakis uttalelse er et sjeldent eksempel på at en offentlig person bruker en internasjonal plattform for å konfrontere ubehagelige sannheter om landets historie. Det er ikke den typen ting vi ser hver dag, og det er enda en grunn til at Miyazaki ikke bare er en legendarisk filmskaper, men også en samvittighetsstemme i en verden som ofte mangler en.
Les også: Japan: Anime-fans rangerer som beste anime i historien
Kilde: ANN
