©pom・JOYNET/LINE Digital Frontier・「先輩はおとこのこ」製作委員会
Jeg burde ikke være den som skriver denne episodeanmeldelsen. Det er alt som går gjennom hodet mitt mens jeg sitter her og prøver å sette ord på metaforisk papir, men jeg vet også at jeg må prøve. Jeg kan ikke fylle Nicks sko, men jeg skal gjøre mitt beste, og ønske at jeg ikke trengte det.
Det er sannsynligvis ikke ulikt det Makotos mor tenker på mye av denne episoden. Som det viser seg, er det egentlig ingen grunn til at hun kjøper så hardt inn i kjønnsbinæren, men hvis hun blir presset, vil hun sannsynligvis si at det er fordi hun var så kvalm av farens cross-dressing da hun var en ung kvinne. Men problemet var nesten ikke så enkelt. Vi så at hun hadde en avsky for å tøye menn lenge før hun så faren sin blant dem, og det ser ut til å være mer forankret i enkel forfengelighet: hun er søt, derfor fortjener hun søte ting. Det er de ikke, så det gjør de ikke, og ved å forsøke å bruke ting som aldri var ment for dem, stjeler de egentlig fra henne. Og at hennes egen far ville blande seg inn i hennes domene er bare en bro for langt. Hun opptrer ikke av frykt, men avsky, og det er helt på grunn av hennes egen tro på hvem som «fortjener» hva.
Hennes avvisning av Makotos kjærlighet til såkalte «jenteaktige» ting kommer fra dette sinnet. I tankene hennes forrådte faren henne på en eller annen måte, og hun er ikke i stand til å gjenkjenne at det faktisk aldri handlet om henne. Faren hennes gjorde bare det han ville, og antagelig med konas viten. Makoto foretrekker søte farger og utseende, og avviser ikke det moren hans tror. Han er rett og slett tro mot seg selv. Den eneste personen som gjør en stor sak ut av det, den eneste personen som tar det personlig, er henne – og det er den virkelige tuklingen i andres domene.
Løser det hele seg litt for rent? Jeg tror det, ja. Men det som er viktig er at hun tvinger seg selv til å prøve å møte Makoto halvveis. Barnet hennes når ut til henne på en måte hun aldri har gjort mot sin egen far, og det største tegnet på at hun har gjort litt oppvekst selv er måten hun motstår hennes knekast. Hun klipper ikke av alt håret denne gangen. Hun forteller ikke Makoto at hun aldri vil se ham igjen. I stedet prøver hun. Kunsten gjør en bemerkelsesverdig jobb og viser dette i hennes redde, sammenkrøpte holdning når de går inn i kjøpesenteret. Det står i vakker kontrast til Makotos selvsikre holdning, måten han holder hodet høyt selv når et barn påpeker at han er høy. Og når hun innser at rosa bare er en farge, tror jeg at det virkelige første skrittet er tatt.
Som du kanskje har hørt nå, får denne serien en filmoppfølger, og det gjør at mangel på fast oppløsning gå ned lettere. Sakis plotline føles som om den rett og slett bare falt av, hos oss er ingen desto klokere på hva som fikk moren hennes til å forlate og forlate datteren, og uten at Saki helt har forsonet seg med sin egen mangel på romantisk og/eller seksuell tiltrekning til andre. Men jeg tror det fortsatt er greit å avslutte med at Saki løper til vennene sine. Ryuji og Makoto aksepterer henne fullt ut for den hun er, selv om hun selv ikke har funnet ut av det ennå. Saki har den plassen til å vokse som Makoto fant, og det er noe vakkert med det.
På slutten av sin siste anmeldelse sa Nick at han ikke var helt sikker på at finalen ville leve opp til hans tillit i den. Det er ikke perfekt, jeg skal gi deg det, men jeg tror at det gjør sitt beste for å opprettholde vår tillit til franchisen. Som Jane Austen sa i Mansfield Park, tillater det”hver kropp, som ikke har stor skyld i seg selv, å leve i tålelig komfort.”Selv om hun ikke mente det på den måten, er den gammeldagse skrivemåten”alle”, med de to delene atskilt, viktig her. Makoto, Ryuji og Saki flytter alle til et sted for trøst med hvem de er og kroppene de bor i. Jeg er glad vi fikk ta denne reisen med dem, og jeg skulle ønske at Nick hadde vært her for å fullføre den med oss.
Vurdering:
Senpai er en Otokonoko strømmer for øyeblikket på Crunchyroll.
