Når noe kalles en”mixed bag”, er bildet som fremmanes en av de mange gode og dårlige aspektene, alt kombinert tilfeldig. Selv om den frasen teknisk sett kan brukes til å beskrive The Café Terrace and Its Goddesses med dens forskjellige høyder og nedturer, hvordan og når disse opp-og nedturene vises, gjør denne animeen så vanskelig å anmelde.
Enkelt sagt, den første halvdelen av denne animeen er forferdelig. Det er så smertefullt klisjé at det føles som om det ble skrevet på 90-tallet. Vi har en fyr som bor i en sovesal med fem vakre kvinner mens han fungerer som både utleier og sjef. Den utilsiktede perverterte tropen er på full skjerm mens vi stadig ser jentene i forskjellige tilstander av avkledning – bare for at han skal få et spark i ansiktet eller noe lignende som en karmisk straff.
Hvert tegn er én-note. Vi har tsundere, kuudere, dandere og den sporty jenta. De tidlige episodene er litt mer enn en sjekkliste, og skiller Hayato av med en av jentene for bedre å introdusere hvem de er og antyde at det kan være litt mer til hver av dem enn deres enkle kake-skjære-personligheter. Hver gang han kommer inn over hodet mens han driver kafeen, hjelper ukens jente ham ut, og de får et sunnere leve-/arbeidsforhold. Skyll og gjenta. Det er kjedelig til det ekstreme. Hvis jeg ikke hadde fått betalt for å se serien, ville jeg ha droppet programmet tre eller fire episoder.
Men så, rundt halvveis i showet, endres noe. Inntil det tidspunktet er anime mest fokusert på å vise frem kvinnene og deres eiendeler – ved å bruke troper og fanservice for å få oss til å bli forelsket i dem overfladisk. Imidlertid trekker historiefortellingen 180. I stedet for å vise oss hvorfor vi burde bli tiltrukket av disse kvinnene, handler det om hvordan og hvorfor hver av dem blir tiltrukket av ham.
Hayato er ikke en proxy for publikum. Han er ikke bare en”normal”fyr som befinner seg i en unormal situasjon. Han er heller en arrogant drittsekk. Han er smart og vet det – og han har staheten og egoet som matcher intelligensen hans. Men samtidig er han målorientert og bryr seg om sannheten mer enn noe annet – noe som betyr at når han er bevist objektivt feil, vil han innrømme det og gjøre det bedre. Alt dette gjør ham til en utrolig irriterende person å tulle med. Dette betyr imidlertid også at han er akkurat den typen person du vil ha på din side i dine verste øyeblikk.
Den bakerste halvdelen av showet bruker de dypere problemene som hver av kvinnene i huset står overfor for å vise frem dette – og for å være tydelig, hver av dem har enorme personlige problemer som må konfronteres. Tross alt lever de ikke bare atskilt fra familiene sine av ulike grunner, men de har også gjort alt de kan for å skape en nyfunnet familie med hverandre, Hayatos bestemor og senere Hayato selv.
Å se hvert problem komme til en spissen tjener til å gjøre karakterene deres mer konkrete – for å flytte dem langt utover stereotypiene de starter som. Selv om noen av disse problemene ser ut til å være løst litt for rent, er det også viktig å merke seg at Hayato ikke kommer inn og løser problemene deres på magisk vis – snarere dytter han dem på den riktige måten for å hjelpe dem med å løse problemene selv. På grunn av dette føles det helt naturlig at noen av kvinnene mot slutten av sesongen kommer til å elske Hayato-for ikke bare å innrømme følelsene sine for seg selv, men for andre også.
Når det gjelder presentasjonen, fokuserer showet på å få de fem kvinnelige hovedrollene til å se så attraktive ut som mulig i hver scene. Dette blir dobbelt sant når mange fanservice-scener kommer på tale. Det er ingen tvil om at de er designet for å være salgsargumentet til anime-men det er ikke å si at bakgrunnen (spesielt kafeen og huset) ikke er ekspert realisert heller. Utover det visuelle, kommer animeen også med en overraskende konsertscene akkompagnert av en rocka melodi – et tydelig rop til forfatteren Koji Seos forrige store hit, Fuuka.
Til syvende og sist har The Café Terrace and Its Goddesses forlot meg i konflikt. De første episodene er så kjedelige og uinspirerte at jeg med god samvittighet ikke kan anbefale animen. Men samtidig er den bakre halvdelen god nok til at jeg ærlig talt ser frem til andre sesong. Så hvis du er på jakt etter en haremromantisk anime over par med forhold som føles som om de utvikler seg, kan det være verdt det å gå gjennom de første episodene. Men ellers kan du gjerne hoppe over denne.
