Jeg må gi kreditt for denne forespørselen til YOMU. Jeg så innlegget forrige uke og jeg syntes det var en god idé. Det fikk meg virkelig til å tenke på noen av animene jeg elsker og hvor rar smaken min er.
Dette er et litt vanskelig spørsmål for meg fordi jeg lenge har gitt opp å bli oppfattet som kul eller en arbiter av smaker og jeg anbefaler nå stort sett alt og alt som faller meg i smak uten mye ettertanke. Jeg burde nok ikke gjøre det. Det har definitivt ført til at folk har blitt forvirret/skuffet/forskrekket over noen av forslagene mine, men hva skal en lat jente gjøre?
Dessuten er forespørselen ufullstendig. Hvem anbefaler jeg disse animene til? Jeg mener Cowboy Bebop pleier å være en veldig trygg anbefaling for en gateway-anime. Ikke mye å klage på der, og den har mange solide elementer for å vise frem mediet selv om den begynner å vise sin alder. Men jeg vil ikke anbefale det til den ene vennen som ikke er interessert i noe sci-fi ved siden av, eller den andre som definitivt vil finne det der ute. Jeg vil finne en fin SOL for den.
Så for en gitt anime er det sannsynligvis minst én person der ute som jeg vil anbefale den til.
Men jeg er en stor ol pedant her, ikke sant?. Det er ikke ånden i innlegget i det hele tatt. Det de spør er, er det noen anime jeg liker og ikke vil anbefale til folk flest, og vel, jeg måtte virkelig tenke på det. Mitt første instinkt var å si Sarazanmai. Det er et virkelig rart show, men heller ikke rart nok til å anbefale det bare på rart vis, og jeg elsket det. Men så skjønte jeg at jeg personlig hadde anbefalt den til en hel haug med mennesker, så det ville være løgn.
Faktisk anbefaler jeg rare anime som har en ganske stor sjanse for å floppe med personen jeg. jeg foreslår det med jevne mellomrom. Jeg tror på å ta sjanser med media du bruker, siden du aldri vet når du kan snuble over noe som fanger fantasien din. Og er ikke det bare den beste følelsen? Når du blir helt oppslukt og oppslukt av et stykke media. Jeg snakker ikke om å falle inn i en fandom da jeg ikke har noen erfaring med det, men akkurat det øyeblikket når du blir fascinert av en historie og den smelter inn i din verden. Jeg elsker det øyeblikket. Jeg vil at vennene mine skal ha så mange av disse øyeblikkene som mulig. Så jeg prøver å få dem til å se rare anime i håp om å finne det rette kaninhullet. Det fungerer sjelden, men når det gjør det. Å mamma!
Så ut, Kyousougiga, Humanity has Declined, Penguindrum, Zvezda og lignende. Hvis du kjører med meg, kommer du til å gå ned noen surrealistiske veier.
Ok, så hva er det neste…
Jeg tror at alt som kan mistolkes som en fetisj er nok litt vanskelig å anbefale, men jeg skal være ærlig, jeg tror ikke jeg har noen anime som faller inn i den kategorien i mine favoritter. Eller jeg er blind for det som er fullt mulig. Egentlig antar jeg at Zvezda har sine øyeblikk i den forbindelse. Det er ikke det at jeg ikke liker noen tvilsomme show en gang i blant. Det gjør jeg absolutt. Men så langt har jeg ikke funnet en som virkelig satte spor på meg, og jeg kan ikke si at jeg virkelig kan navngi en for øyeblikket.
Og så slo det meg, Idol-anime!
Her er tingen, jeg ser mye på gutteidol-anime. Og grunnen til at jeg liker dem er mer på en så ille at det er bra. Men den finere versjonen av det. Det er et vell av kjærlig kitsch og den mest kremete ost i disse animene. Og jeg pleide å synes de var utilsiktet morsomme, men jeg er ikke så sikker lenger.
Det er en generell idé om at du ikke kan produsere leir. Camp er noe som må være organisk og utilsiktet, ellers er det egentlig ikke leir. Jeg begynner å tro at idol-anime er et bevis på at det ikke er helt sant. De er unntaket som beviser regelen. Eller kanskje det virkelig er utilsiktet, i så fall kan jeg bare si: genialt!
Løser jeg virkelig idol-anime? Vel nei, egentlig ikke. Grunnen til at jeg ikke anbefaler disse programmene er at jeg vet at hvis du ikke tilfeldigvis har min spesifikke følsomhet og sans for humor, vil det sannsynligvis ikke være noe der for deg. Og selv jeg må være i et veldig spesifikt humør for å nyte dem. Så det er ikke slik at jeg sier at disse programmene er strålende og at folk burde se dem mer, men jeg har ikke selvtilliten til å forkjempe dem. Det er mer en, jeg vet at disse showene ikke er bra (med noen bemerkelsesverdige unntak), men jeg liker dem fortsatt. Mye!
Ok, nå brukte jeg bare et avsnitt på å få det til å høres ut som om all Idol-anime er søppel, og jeg føler et behov for å rette opp det.
Når jeg sier dårlig, mener jeg faktisk ikke dårlig. De er for det meste middelmådige. Gjennomsnittlige små anime-show, ofte laget på et stramt budsjett med en kommersiell kobling til et mobilspill eller bare en flittig mengde varer. De kan være litt sjelløse, MYE formelt, og noen ganger utskiftbare. Men alt dette er kritikk som lett kan brukes på mediet for øvrig. Anime er muligens mer kommersielt enn de fleste fortellersteder for øyeblikket. Jeg elsker det, men det er ingen vits i å skjule det faktum. Og idol-anime er en god representasjon av det aspektet.
Men de er også generelt velmenende og generelt harmløse lo, som er mer enn jeg kan si om mange programmer. Og det formeliske aspektet ved sjangeren kan være ganske trøstende. Noen ganger er du i humør for noe spesifikt, og oftere enn ikke vil idol-anime levere det bra… noe spesifikt. Karakterene kan være på den grunne siden og bruke trøbbelbakgrunnshistorier som utvikling, men de pleier også å være helt uanstendige. Uproblematiske anime husbandos! Jeg kan ikke nekte for at jeg ofte har opplevd å se en liten idol-anime på slutten av en lang dag for å være avslappende og hyggelig på en veldig enkel måte. Hva er galt med rett og slett dum moro. Og leiren er egentlig ganske ekstraordinær til tider. Og dahhling, jeg kan sette pris på en god leir!
Men du bør ikke se idol-anime. Det er ikke for deg, du vil ikke like det. Det er en slags nisje-ting, og egentlig er det ganske dårlig. Du bør se ekte anime. Prøv Kyousougiga, jeg gråter fortsatt over familiebildet. Eller som Demon Slayer – det er et fantastisk utseende!
