Denne uken i Anime-Ah, Well, Different World and All

.this-week-in-anime table.participants td { text-align: center; font-weight: fet; skriftstørrelse: 13px; width: 20% }.this-week-in-anime table.participants img { display:block; bredde: 100 %; høyde: auto; }.this-week-in-anime.left.this-week-in-anime.this-week-in-anime.right.this-week-in-anime.mobile-mode-1.this-week-in-anime.left,.mobile-mode-1.this-week.this-i-anime-is..this-week-in-anime.right.img,.this-week-in-anime.left.img img,.this-week-in-anime.right.img img { width: 400px; maks-bredde: 100 %; høyde: auto; }

Chris og Coop vasser gjennom denne sesongens isekai-tilbud. Vent, prøver noen av disse programmene å gjøre noe annerledes?

Ansvarsfraskrivelse: Synspunktene og meningene som uttrykkes av deltakerne i denne chatloggen er ikke synspunktene til Anime News Network.
Spoileradvarsel for diskusjon av serien fremover.

Crunchyroll streamer i alle disse kolonnetitlene unntatt Endsk, unntatt Endsk. som strømmer på HIDIVE.

Chris
Coop, det er på tide igjen. Hver tredje måned stiller ledelsen et spesielt spørsmål til oss:

© Jeg svarer med hver tredje måned, hver tredje måned en variant av”Jeg er veldig sliten.” Coop
Å så veldig sliten, Chris… Hvis mine generelle følelser for denne sesongen av Isekai og Isekai-tilstøtende serier hadde en tittel, ville det vært: Fallen into a Pit of Rote Plots: The Editor Who Understands Why People Like This Stuff, but Has Seen It All Done to Death!

Tror du det trenger enda et utropstegn eller to? Minst like mange som den gjennomsnittlige tittelen på kampepisoden din.

Det er en grusom ironi. De som gjør dette liker tilsynelatende å se oss vasse gjennom det, derav etterspørselen etter vårt sesongbaserte isekai-smorgasbord. I tillegg betyr den store mengden vi har trasket gjennom på dette tidspunktet at den kritiske trettheten gjør oss mer…reaksjonære på isekai’s gjentatte troper og natur. Jeg ser et statistisk ark, og øynene mine glir over; det er ufrivillig.

Den videre ironien er at isekai-sjangeren i seg selv ser ut til å stemme litt overens i disse dager? Det er ingen mangel på nye show i sjangeren denne sesongen, men kanskje overraskende nok er det svært få av dem som er akkurat de enkle fantasiene jeg har kommet til å forbinde med den. Det er til og med noen ganske spennende vendinger her! Ikke at dette betyr at de alle er eksepsjonelle, bare at selv de midterste er i det minste midt på mildt sagt interessante nye måter. Det er desto mer serendipitalt at vi allerede har begynt å se på sesongen med bilder fra A Gatherer’s Adventure i Isekai, fordi serien er et perfekt grunneksempel på sjangeren og dens troper. >

Jeg vil at dere skal forstå at når jeg sier at jeg hater isekai generelt, er dette showet jeg snakker om.

Den gudfryktige innkallingen til et pre-sekai-karakterarkmøte, de nevnte popup-skjermene, hint om mørke hemmeligheter om helten vår, kroppsrenseformler, søte sidekicks, papirtynne Dragon Quest-hentydninger… Det er ikke noe nytt. >

Denne lille mannen er absolutt en søt, men jeg har sett disse narrative boksene krysset av i mang en lett roman. Gatherer’s Adventure gjør en sak for å være en perfekt cromulent”en av de”for seere som ser på dette som deres utskiftbare bakgrunnsstøy, men jeg vil heller bruke min personlige tid på andre titler. Jeg vet ikke om jeg engang kan være veldedig nok til å kalle denne cromulent; det er bare ingenting med det. Det karakteristiske elementet er MC-enes evne til å plukke opp materialer, og den blir behandlet som denne utrolig kule fantasikraften fordi det er videospillmekanikeren forfatteren bestemte seg for å lage den rundt.

Som du sa, det er grunnlinjen for isekai som sjanger, og det er derfor jeg sukker så tungt hver gang en av dem kommer opp under premieresesongen. Jeg lengter etter engasjement og friksjon i fiksjonen min, så det å se noen med standardinnstillinger for karakterskaping gå gjennom en spillverden i enkel modus gjør ingenting for meg. Problemet er at det vanligvis er flere programmer som Gatherer’s Adventure per sesong! Jepp doodles det er. Gjennom tiden jeg har redigert en lett romanserie og korrekturlest mange andre, er det veldig vanskelig for meg å ikke se disse verkene som bare det — arbeid. Hvis jeg jobber med noe, vil jeg gi alt for at det skal bli en flott leseopplevelse på engelsk – uavhengig av mine personlige følelser rundt stoffet. På slutten av dagen er alt noens favoritt. Det endrer seg når jeg tar på meg kritikerhatten, men min profesjonelle isekai (eller litRPG?) innsikt forblir under.

Hvis du lurer på hvorfor abonnentene mine ser litt rare ut (annet enn de siste hikkene i Crunchyroll-underteksten), så jeg disse programmene dubbet når de var tilgjengelige. Generelt fant jeg meg selv mye mer veldedig til en tittel som et resultat. Med en dub kunne jeg få et grep om ADR-skribentens beslutningstaking mens jeg lokaliserte disse historiene til engelsk. I de fleste tilfeller holdt mannskapet tro mot ånden i det originale manuset mens de av og til introduserte fornuftige replikker eller omformuleringer. Selv om jeg fortsatt er forvirret over at Crunchyroll jevnlig gidder å dubbe shovelware som dette over mer interessante titler, kan jeg forstå å ta alle slag der du kan. Den eneste smaken Gatherer’s Adventure har ellers er den merkelige detaljen til MC-en som er høyere enn gjennomsnittet.

Apropos punch-ups, hvordan har du det med Scarlet? Nei, ikke den Scarlet. Denne Scarlet.

se nå i Final Thing det helt motsatte territoriet, kvalitetsmessig, når det gjelder isekai. Kan jeg be om en siste ting? var en blindside høyre krok av en fryd da jeg fikk med meg premieren i begynnelsen av sesongen. Så mye av det er ned til vår jente Scarlet her, som treffer det som en sen kandidat til årets karakter.

smelte sammen et shows unike salgsargument og tiltalende hovedperson til én enhet – den platoniske motsetningen til noe som Gatherer’s Adventure som fronter en generisk Melvin med en uinteressant evne. Jeg ville se Scarlet deck dukes med hertugene hennes på dekk, enten Final Thing var en isekai eller ikke.

fordi ikke bare er denne animeens bruk av isekai-oppsettet unik fra flere standardoppføringer i sjangeren, den forteller ikke engang seerne at det er en isekai for de fleste av de fire første episodene!

hadde ikke fanget opp og lurte på hvorfor vi i det hele tatt snakket om dette showet. Som en del av en håndfull serier med en dub, er Final Thing min favoritt blant gjengen. Ikke bare er Laurés ytelse flott, men manuset her er ganske liberalt med punch-ups – nærmere bestemt med Scarlet og Julius (spilt av Reagan Murdock) dialog. Som jeg nevnte før, kunne jeg se noen si”det er litt mye”, men jeg føler at disse valgene passer karakterene og deres forhold ganske bra. For eksempel er dette øyeblikket flott tekstet, men det fikk meg nesten til å kjøle meg ned på engelsk.

< src="https://www.animenewsnetwork.com/thumbnails/max600x600/cms/this-week-in-anime/230200/coop-10.png.jpg"width="600"height="337"> Det er så mye personlighet i det! Det er en serie som ikke ville vært så morsom som den er hvis den ikke så ut til å ha det like moro med seg selv. Det er grunnen til at jeg ville vært predisponert for å like den som en isekai-serie, selv om denne siste avsløringen ikke også fikk min sympati ved å virke som den kommer til å ha sin heltinneskinne mot den reinkarnerte klumpen som er her for å gjøre denne fantasiverdenen til hennes lekeplass. Den setter den i selskap med The Executioner and Her Way of Life, en annen vinner i sjangeren som gjorde det via undergraving.

Terenezzas fulle avtale er forresten. Hun virker forferdelig på noen virkelig underholdende måter. En isekai-serie der ukens mistilpassede potet-kun aktivt presses tilbake med god grunn? Greit, jeg liker lyden av det.

Final Thing Committee

Å skjule sin isekai-status for en god stund taler til den generelle følelsen av pushback som vi og så mange andre kanskje føler med sjangeren i disse dager. Og jeg må lure på om den følelsen informerte om et annet ukonvensjonelt valg med et annet show denne sesongen, i Fated Magical Princess: Who Made Me a Princess. >

Akkurat som med One Final Thing, lurer kanskje noen anime-seere på hvorfor vi dekker denne. Vel, mens Fated Magical Princess ikke er en isekai… pleide den å være en! Å lære om denne kreative avgjørelsen fra både deg og Rebecca fikk meg til å lure på om komiteer begynner å styre unna fordi de allerede har lagt merke til at brønnen er tørr. Selvfølgelig er det ingen ende på historiene som publiseres hver dag på steder som Narou, men det er sannsynligvis en oppblåst kvalitet på masseflertallet av disse verkene. Som Miles påpekte for en stund tilbake, gir disse billige og lønnsomme serier, men det vil endre seg når øynene begynner å vakle. >

Med tanke på suksessen til straight fantasy som Frieren og Delicious in Dungeon, er det fornuftig å rekonstruere disse historiene i tilpasning. Igjen, det hjelper ikke at serier som Hero Without a Class, Backwater Dungeon og Banished Court Magician gjør vannet ved å være det de fleste lesere ville oppleve i en lett romanhistorie, men uten”en annen verden”kastet inn i blandingen.

Det er grunnen til at fremveksten av termer som”Narou-kei”og”LitRPG”har begynt å spre seg som en differensiator. Men det er det samme for meg, og jeg vil tro at det er tilfellet for et stort flertall av seerne også.

De skyter definitivt etter mye av de samme vibbene, med den foraktet-nerd-overveldede ønskeoppfyllelsesfantasien om, for eksempel, Backstabbed in a Backwater Dungeon, som slår de samme tonene som en hvilken som helst serie der nevnte nerd er en faktisk reinkarnert spillnerd fra den virkelige verden. Noen av dem har til og med fortsatt statistiske ark!

©明鏡シスイ・ホビージャパン/無限ガチャ製作委員会

Og selv med isekai-elementene skåret ut, spiller Fated Magical Princess fortsatt på de samme slags krefter. Athys engasjement med sin verden er fortsatt basert på at hun har forhåndsbestemt kunnskap om historien sin, uavhengig av om hun fikk den av å kjenne den i fiktiv form først. Bare i anime-versjonen er hun en merkelig bevisst baby med liten forklaring. >

Om ikke annet, får det meg til å sette pris på den faktiske nødvendigheten av isekai-mekanikken hvis du skal fortelle denne typen historie. Eller i det minste synes de burde papir over dem bedre hvis de skal avskjære dem. Jeg vil være nysgjerrig på å høre Rebeccas tanker om denne før den avsluttes. Jeg er ikke gal etter å se babyer eller små barn i fare, så det elementet presset meg umiddelbart litt tilbake. Imidlertid er Fated Princess ofte et søtt og ganske pent show. Og jeg skal innrømme, det var hyggelig å se Athy få en over på hushjelpen som ville skape problemer rundt palasset. >

Men før det må jeg slutte å skrive”Anthy”i stedet for”Athy”. Det er feil tragisk prinsessefortelling.

Jeg vet at skurkens reinkarnasjon først og fremst vokste ut av otome-spillsjangeren og oppføringer som Angelique, men jeg lurer på hvor mye av det som også ble informert av nevnte tragiske prinsesser av din elskede Utena. One Final Thing og Fated Magical Princess er ikke engang de eneste i bane rundt sjangeren denne sesongen, selv om Dark History of the Reincarnated Villainess er den som ikke tilslører eller kaster ut strukturen på noen større måte.

©冬夏アキハル・白泉社／「転生悪女の黒歴史」製作委員会

Denne spiller i bunn og grunn hitene på samme måte for å være eventyrlystne var for vanilje dudebro isekai. Selv Truck-kun er innom for å si hei.

Første gang vi har sett ham så langt! Jeg begynte å bekymre meg for at dette isekai-tilbakeslaget kan ha betydd at han hadde blitt sluppet.

Når vi snakker om anime-kritiske maskiner, gikk hjernen min øyeblikkelig hit etter at Iana og lakeien hennes begynte å snakke om «The Dark History». [innebygd innhold] Nei, virkelig.

Teller det å gå til månen som en isekai? Best å ikke bekymre deg for det akkurat nå.

En verden dedikert til driften av antropomorfe hestejenter er teknisk sett”en annen verden”, men ja, la oss ikke dele hårene ytterligere. Dessuten, siden jeg ikke tror serien har gitt oss Ianas gamle navn ennå, vil jeg gjerne tro at det er «Yoshiyuki Tomino».

Hun var tilsynelatende litt rar om kvinnene i romanen hun skrev, så det er mulig.

©冬夏アキハル・白泉社／「転生悪女の黒歴史」製作委員会

Jeg vil ikke være for hard mot Dark History. Det spiller av det grunnleggende, men det har faktisk konflikt og meningsfylt fremdrift i plottet allerede, som var mer enn jeg kunne si om Gatherer’s Adventure. Iana er en morsom nok liten gremlin, og jeg er her for enhver serie som denne som faktisk tar hensyn til hvordan dens ledelse var før reinkarnasjonen.

©冬夏アキハル・白泉社／「転生悪女の黒歴史」製作委員会

Men med hensyn til den ofte nevnte metningen, er dette å skille seg ut i virkeligheten noe som One Final Thing. Det er garantert en kjerne av moro her. Jeg liker tanken på å være fanget i stabelen med historier du skrev helt tilbake på videregående og prøve å huske hva som skjedde i dem for å overleve. Som du sa, det er litt mer tenkt på Ianas rolle i denne verden som både en outsider og dens skaper.

Det er ikke noe spesielt spesielt, men det kan holde seg til publikum som ser bakgrunnen mer enn andre.

På samme bølgelengde var premieren på Campfire Cooking in Another World with My Absurd Skill sesong 2 en merkelig avslappende klokke. Det er ingen DinD, men jeg kan se hvorfor dette fikk grønt lys til å fortsette. Det slår raskt fast at denne fyren er fra en annen verden, men han henger bare med og lager mat med sine dyriske kompiser. Det prøver egentlig ikke å være noe mer enn det, og jeg setter pris på det.

Jeg er ærlig talt overrasket over hvor lett det var for meg å gli inn i denne episoden til tross for at jeg ikke visste en slick om serien tidligere. Jeg husker at jeg så premieren på Campfire Cooking S1 på den tiden, og ikke brydde meg om det. For all isekai-anime hvor det føles som om ingenting skjer, er det i det minste rettferdig å få den typen chillness til å føles som en funksjon. Gi meg en serie som med vilje er avslappende, i stedet for en utilsiktet søvnhjelp, hvilken som helst dag.

Dette er et annet sted hvor jeg lurer på om den svingende pendelen på isekai-trenden påvirker hvilke show som får en ny sjanse. En annen hjemvendt, Kakuriyo-Bed & Breakfast for Spirits–kommer fra helt tilbake i 2018, og føler seg faktisk enda eldre i hvordan den holder seg mer til det”klassiske”isekai-rammeverket (før vi i det hele tatt kalte det det) av en kvinnelig hovedrolle som havner i en fantasiverden og søker å komme seg tilbake. Vanligvis møte en søt gutt eller tolv underveis.

友麻碧・Laruha／KADOKAWA／かくりよの宿飯弐製作委員会

I likhet med deg og Campfire Cooking, klarte jeg å gli inn i å sjekke ut denne uten å oppleve forrige sesong. Selv om showet i seg selv tar det lange gapet i betraktning, og inkludert en oppsummering hjalp definitivt med å akklimatisere seg til de spennende restaurantene som kjører. Det virker fint nok!

Det gjør ikke vondt at begge showene har god mat!

Fokuset på mat her er noe som gjør disse seriene umiddelbart identifiserbare for de fleste publikummere. Uansett hvilken verden vi kommer fra, har mat alltid en tendens til å bringe mennesker sammen – selv om de er eldgamle ånder eller beastie-kompiser. Også… SE PÅ DETTE EGGET.

Jeg vet at jeg dunker mye på Gatherer denne spalten, men det sier noe om at det er den eneste isekai denne sesongen som føles disponibel nok til å absorbere det misbruket. Selv noen av de andre, tilsynelatende mer konvensjonelle oppføringene har i det minste litt mer saus på seg enn jeg hadde forventet.

©赤井まつり・オーバーラップ/暗殺者のステータスが勇者よりも強い嚧嚔佡nassis

©赤井まつり・オーバーラップ/暗殺者のステータスが勇者よりも強い嚧ing kjekk bishonen som ser ut som han gikk ut av en helt annen epoke. Jeg er sikker på at han ville blitt designet av Nobuteru Yūki i et annet liv.

© Matsuri Akai Assassin Partners Obviously ikke bryte noen ny mark, men det er en viss grad av selvtillit som oser av denne på grunn av dens bunnsolide design og produksjonsarbeid. Karakteren og rekvisittdesignet er MYE mer ambisiøst sammenlignet med lignende show. Ja, det er en slags godt opptråkket historie, men serien gjør sitt ytterste for å skille seg ut til tross for det.

© Matsuri Akai, OVERLAPs/Assassim Partner/Assassim Partner/Assassim Partner src=”https://www.animenewsnetwork.com/thumbnails/max600x600/cms/this-week-in-anime/230200/coop-28.png.jpg”width=”600″height=”336″>

© Matsuri Akai, OVERLAP/Asn Partner av anstendig-er isekai i”lager”-formen jeg har sett gjennom årene, for eksempel The Wrong Way to Use Healing Magic, Assassin Viser tydeligvis kraften i enkel kompetanse som veier opp for mindre originalitet.

©赤井まつり・オーバーラップ/暗殺者のステータスが勇者よりも弓い嚧佽佡佡作嚧佽佽作t Pappa er en helt, mamma er en ånd, jeg er en Reincarnator, som har et ganske unikt oppsett, men utførelse som stort sett har falt flatt fra det jeg har sett så langt.

©松浦・keepout／父は英雄、母は精霊、娘の私は転生者。製作委員会

Du kan også se en dårlig nyhet at denne fikk rullen undertekster når jeg så den, hjelper ikke saken. Jeg så det etter reparasjonen, så det ville nok ikke ha endret tankene mine for mye. Den viktigste takeawayen jeg hadde fra denne er at Ellens foreldre ser for unge ut. Pokker, Athys far i Fated Magical Princess ser for ung ut.

Det føltes også av og til som om Ellen var foreldre med foreldrene (spesielt faren) på grunn av hennes tidligere livserfaring? Ikke en stor fan av den tropen, personlig.

Hjelper ikke at det egentlig er det eneste stedet pappa er en helt har brukt reinkarnasjonselementet. Jeg vet at jeg bare fikk med et par episoder, men dette føles som en serie som så langt bare bruker en tredjedel av sin titulære premiss, og den er vanskelig og middelmådig.

But this is what I’m talking about when I say it’s kinda nice that even a mediocre isekai is mediocre in new, unique ways. I can’t even criticize Rovel for having the generic fantasy-dude character design; det er en stor lettelse! Rolling on from trios to quartets, I hear the kids like themselves that third season of Isekai Quartet.

I saw the first two seasons of Overlord ages ago, so this one flew over my head to a degree. [embedded content] Carnival Phantasm might be my closest point of comparison based on these opening episodes of Quartet. Same, and I did Carnival Phantasm where it’s just going to baffle anybody who doesn’t know what a Nrvnqsr Chaos is. That makes Isekai Quartet emblematic of the divide between critics and audiences when it comes to isekai. This is a third season of a half-length crossover gag series, yet it still got voted in for Daily Streaming reviews, presumably by the same public that enjoys watching us bang our heads against the isekai brick wall here every season.

Presumably, like Carnival Phantasm is to me, Isekai Quartet is funny as hell to anyone immersed enough in this genre, but this was all basically nonsense to me. Even the jokes were too many layers deep to elicit a reaction, since I haven’t got a clue about the characters it’s playing on.

That’s not entirely true. The ones I was actually familiar with were from Cautious Hero: The Hero Is Overpowered but Overly Cautious, and it was pretty funny that these characters just exited the show before the OP rolled. Salient commentary on the disposable, so-last-season nature of so many of these series.

My first thought was,”Wow, there sure are a lot of moody guys with shaggy haircuts who love wearing purple, black, and gold.”

If this series actually calls attention to how cookie-cutter so many of these protags are, that would be a gag I appreciate.

I should stress for fans that I really do not quarrel with Isekai Quartet. It’s just so far outside my wheelhouse that I can’t ship any packages to it without incurring hefty tariffs nowadays. Lelouch sure left an impression on young authors in the process of coming up with their own brooding MCs, didn’t he?

I’ll still take them over all den Temu Kiritos roaming around.

Better than that, just have your isekai guy forcefem himself on his way to the other world. It’s funny, I mentioned Overlord earlier, A Wild Last Boss Appeared! feels very”what if become booba instead of skelington?”

For my part, I was immediately wondering if this was just a trans take on my beloved How NOT to Summon a Demon Lord.

I can see that too. It’s mostly the”MMO oldhead gets dragged into the game as a great evil and their almost-forgotten NPC becomes real”setup that had me drawing Overlord comparisons. However, our Wild Boss’s NPC friend isn’t as bone happy as Albedo.

I haven’t seen Overlord myself, so I had a fresh laugh when the deal with Dina was revealed. She’s funny, and I’m down for any take on the”NPC who exposits for the benefit of the lead and the audience”that has a modicum of fun with it.

That funny tone works with me so far, doing a decent job of playing up the dissonance between Lufas trying to find out what became of his/her old gaming buddies against the backdrop of them all being mythical, opposed figures in the official history of this world.

Using the ideas of multiplayer interactions and emergent in-game narratives, to me, that’s way more entertaining than min-maxing RPG stats to give oneself huge bonuses, as far as shows like this utilizing video game elements.

Plus, it’s got the genuine, bona fide, electrified mode of transport that put the likes of Brockway, Ogdenville, and North Havenbrook on the map. Who could say no to that?

I’d rather take a fantastical high-speed rail over the AI-pilled nonsense Dusk Beyond the End of the World is spouting in its prologue.

Any time you mention Robotech, you’re asking for trouble. Jeg burde vite det. You got Robotech in my Neuralink, which might be the most cursed combination of words anime has ever made me formulate.

I already ranted about Dusk Beyond’s galling AI dickriding in my Preview Guide entry, so I won’t petulantly rehash that here. For this discussion, it fills the slot for questioning what exactly”counts”as isekai. Waking up in a post-apocalyptic far-future version of your own home certainly fits the bill in some ways, but man, do I wish this anime were capitalizing on that mild novelty in any way that actually appealed to me.

Dusk Beyond’s got a solid central mystery to pull on. Akira wakes up centuries after being fatally injured to discover that the world’s fallen apart and there’s a cadre of androids who are dead ringers for his seemingly dead fiancée running around. The elements are all there, but nothing’s been capitalized upon just yet.

Yogure’s been holding up my interest as the main enigma pulling Akira along. Aside from rocking trans pride at all times on her earrings, she gives the series a bit of kick it needs—with action that actually feels like it has an impact when compared to some of the other titles we’ve looked at.

The action looked good when it got going in the second episode. I will give the show that.

I would be remiss if I didn’t note that said fiancée/android-basis was also Akira’s adopted sister, and apart from confirming that I will never escape the incest pit after the beginning of this year, maybe the current iteration of that arrangement can do more with that dynamic than the prologue did. Aside from its strange, curved monitor presentation, the first episode reminded me quite a bit of The Witch from Mercury’s own prologue. Both try to set up plot threads for their series to follow, but it’s left up to the viewer to decide how much that exactly helped or hindered the proceedings. I’d say”hindered”in the case of Dusk Beyond.

The first proper episode of Akira in the future has enough runway to explore its plot without being dragged down by all of the prologue’s baggage.

I’m pretty sure that Yogure is just his fiancée in a robot body, and she’s not telling him for some arbitrary reason. I had a bet that the real Towasa was still alive somehow and maybe, like, the main Overlord orchestrating this hilariously on-the-nose dystopia, but I don’t know how much interest I have in continuing to follow it and find out.

At least I disliked it in different ways than I usually dislike regular-ass isekai!

It got me with a cool robot girl and some interesting ideas, but I’m not sure I’d keep it up with it either. The woefully naive AI evangelizing isn’t something I need in my cartoons when it’s eroding so many elements of our real lives. And slave tropes. For the love of god, stop it with that shit.

Whether it’s”technically”isekai or not, anime like this can always do with more characters like Scarlet punching out slavers.

Amen to that, brother.

Still, while they aren’t all knockouts, I have to admit that several of the new isekai this season got me interested in them on their own terms. Now, that was part of it because my own weariness with the genre meant I could appreciate productions that stepped back or obfuscated the actual isekai elements. But if it at last signals a shift in this omnipresent trend, I’ll take it alongside cool cartoons about a lady who hits hard.

In addition to your isekai of choice, check out something you’re unfamiliar with. I understand the need for a comforting, familiar story that won’t exactly challenge or leave an impact on its viewers. After all, we all need our small comforts where we can find them these days. However, it gets rather exhausting after a while to watch near-verbatim spins on similar stories. Don’t get me wrong, I don’t mind when a story takes notes from one of the greats, but sometimes it’s got to be a bit more than just that. I think that’s probably why, out of this bunch, I gravitated toward our punch princess, robot girl, and cooking guy the most. All three are dealing in familiar territory to a degree, but that’s not their only trick. You must seek out things that feel different, or you’ll end up getting hit by mediocrity. To put it another way: vibe shift, or get vibe checked.

Denne uken i Anime-Ah, Well, Different World and All

Published by All Things Anime on October 23, 2025

Anime News

Det var en søt jente i Hero’s Party, så jeg prøvde å bekjenne hennes premiere 6. januar, Reveals Key Visual

Anime News

The Darwin Incident avslører den første traileren, Key Visual, Main Cast

Anime News

8 trailere for Tatsuki Fujimoto 17-26 Anime Anthology har blitt utgitt

Denne uken i Anime-Ah, Well, Different World and All

Published by All Things Anime on October 23, 2025

Related Posts

Anime News

Det var en søt jente i Hero’s Party, så jeg prøvde å bekjenne hennes premiere 6. januar, Reveals Key Visual

Anime News

The Darwin Incident avslører den første traileren, Key Visual, Main Cast

Anime News

8 trailere for Tatsuki Fujimoto 17-26 Anime Anthology har blitt utgitt