Noen show prøver å gjenskape en veldig spesifikk opplevelse. Da jeg gikk på videregående, ville vi alltid gå til den lokale deli eller en kortbutikk ett eller to togstopp fra skolen vår når vennene mine og jeg skulle avslutte klasser, og stopper unna skolen vår. Etter en lang dag med å håndtere lærere, og før vi skulle hjem for å starte leksene våre, var det hyggelig å snekre seg litt plass for oss selv å komme bort fra alt. Det var hyggelig å sette seg ned, bestille noen McDonald’s, og snakke om hva som helst tilfeldig ting som dukket opp i hodene våre gjennom dagen. Det er ikke unikt for meg og mine barndomsvenner. Hvis du opplevde noe faksimile av det hele livet, tror jeg det er noe å glede seg over å se deg i morgen ved matretten, da det perfekt innkapsler den typen opplevelse.
Food Court er utrolig enkel, noe som både er den største styrken og den største svakheten. Det er ingen storhistorie eller til og med mye konflikt. Hver episode er delt inn i flere deler, og hver representerer en annen dag ved matretten. Vi får noen tilbakeblikk eller referanser til andre steder som skole, og denne matretten finner sted på et kjøpesenter som har andre butikker, men det meste av showet kommer til å finne sted i denne matretten. En god del av showet ser ut til å finne sted ved samme bord som de to lederne alltid sitter på. På den fronten er det imponerende hvor mye underholdning showet får ut av sine begrensede lokasjoner.
Mye av det kommer ned på regi, som gjør sitt beste for å holde ting veldig kinetisk. Vi hadde noen morsomme ansiktsuttrykk og litt sporadisk gal bevegelse, spesielt fra Wada, som er den mer frittalende av de to. Showet vil stole på mange visuelle kutt og signaler for å punktere visse samtaler eller stanselinjer. Jeg liker den visuelle gaggen for hvordan plakatet bak våre to leder ved deres vanlige bord ser ut til å endre hvert kapittel, og det er en morsom å kjøre visuell gag med en sidekarakter som alltid har snakket om, men ikke vist. Jeg liker at kameraet skjærer mellom forskjellige kroppsdeler og forskjellige vinkler på samme sted for å hjelpe samtalen til å føle seg mer engasjerende. Musikken gjør ikke mye, ettersom mye av det er de vanlige vindinstrumentene som fløyten i bakgrunnen, som jeg tror er ment å hamre hjem en følelse av hverdagen. Men det høres litt ut som heis-eller plassholdermusikk og legger ikke noe ut av å sørge for at scenene ikke er stille. Showet hadde vært bedre hvis det var mindre musikk og mer bare generell bakgrunnsstøy fra Food Court, men det kan være litt distraherende.
