.this-week-in-anime table.participants td { text-align: center; font-weight: fet; skriftstørrelse: 13px; width: 20% }.this-week-in-anime table.participants img { display:block; bredde: 100 %; høyde: auto; }.this-week-in-anime.left.this-week-in-anime.this-week-in-anime.right.this-week-in-anime.mobile-mode-1.this-week-in-anime.left,.mobile-mode-1.this-week-in-anime.this-week-in-anime.left.img,.this-week-in-anime.right.img,.this-week-in-anime.left.img img,.this-week-in-anime.right.img img { width: 400px; maks-bredde: 100 %; høyde: auto; }
Coop og Lucas surfer gjennom Shonen Jump-appen for å sortere ut det gode, det dårlige og det Fujimoto-smak.
Ansvarsfraskrivelse: Synspunktene og meningene uttrykt av deltakerne i denne chatlog er ikke synspunktene til Anime News Network.
Spoiler Advarsel for diskusjon av serien fremover.
Motorsagmann, Fire Punch, Dear Anemone, Wild Strawberry, Ruri Dragon, Psych House, Blue Box, Green Green Greens, Beat & Motion, BAKUMAN, Mama Yūyū, Ichi the Witch, Slayers, Hunter X Hunter, My Hero AcadeKaren, Jujutsu Kaisen, Bleach, One Piece, Kagurabachi, Naruto og DOGSRED er tilgjengelig på Vizs Shonen Jump-app og Shueishas MANGA Pluss nettsted.
Lucas
Fornøyd 2025, Coop! Vi har et nytt år foran oss! Det er på tide å sjekke inn det største navnet i manga, Weekly Shonen Jump.
2024 markerte mange store endringer i publikasjonen, noe som betyr at 2025 er satt til å bli et overgangsår for magasinet, noe som gir oss mye å snakke om! Coop
Godt nyttår, Lucas! Vi har en fin stabel med Jump-emner å bla gjennom – fra bestemte kreative trender til våre favoritttitler nå!
La oss få det første poenget ut av veien fordi disse trendene absolutt påvirket titlene jeg graviterte mot mens jeg surfet på SJ-appen. Den primære trenden jeg snakker om? En overflod av grove og sure titler som tar rikelige notater fra Chainsaw Man, Fire Punch og Tatsuki Fujimotos andre verk. Etter å ha startet den tredje eller fjerde tittelen som startet med en grufull apokalypse, sjekket jeg ut raskt. Etter min opptelling er det for tiden 24 titler som kjører i magasinet, 12 titler som enten ble kansellert eller avsluttet i fjor, åtte nye tilskudd til Shonen-supermakten, og to (ish) etterlengtede returer til magasinet. Vi har ikke et øyeblikk å miste! 
Når jeg tenker på nye Jump-titler som har forsøkt å gjenskape suksessen til Shonen Jumps nyere og mer modne alumnus, Kjære Anemone er den første som dukker opp! Da jeg ble lansert og avsluttet i 2024, prøvde jeg noen kapitler, men det er så edgy at jeg fikk et metaforisk papirklipp og droppet det ganske raskt. Hvis jeg skal være ærlig, glemte jeg at jeg hadde lest Kjære Anemone til du nevnte det. Jeg kan ikke huske noe annet om det enn plantemonsterstativer. Å se på denne kunsten minner meg om en tittel jeg umiddelbart returnerte: Wild Strawberry. 
Hva er post-apokalypsen? Sjekke. En lillesøster som går en forferdelig skjebne i møte? Sjekke. En del av en elsket blir kilden til heltens monstrøse krefter? Sjekke. Jeg er ikke imot å hente inspirasjon fra en annen tittel, men jeg kunne ikke la være å smake på en”Fujimoto”-smak som fungerte inn i seriens røre. I likhet med folk som ikke bryr seg om kunstig smakstilsetning for druer eller bananer, er det ikke min favoritt, og Dear Anemone så ut til å ha noe av det kunstige smaksstoffet også. Til sin ære er kunstretningen i Wild Strawberry ganske inspirerende, men jeg hoppet også av denne mangaen. MC-søsteren er mer et plottapparat enn en faktisk person, visnet interessen min ganske raskt, og en kompis (hei, Georgia!) ga meg beskjed om at rollebesetningen ender opp med å bli fylt med endimensjonale bifigurer. 
Wild Strawberry er en Jump+-tittel, en digital mangaplattform som eies av Shueisha. Selv om ikke alle titlene slippes samtidig i utlandet, er de som gjør det også vert på Shonen Jump-appen og MANGA Plus, noe som gjør det vanskeligere enn noen gang for internasjonale publikum å holde trender i magasinet atskilt fra Shueishas bredere initiativ, haha.
Det kastet meg for en løkke! Gruppering av titler fra Jump, + og SQ til sammen gir en forvirrende katalog, spesielt med noen av whiplashen mellom temaene i visse titler. Hvis du er som folk flest (inkludert meg selv) som bare sjekker ut hva som er i appen, antar du at de nåværende simulpubene alle er en del av et enkelt Shonen Jump. Når jeg ser på listen over nåværende titler som treffer meg, er de spredt over alle disse avtrykkene. Samme med de som ikke klikket.
Det hjelper heller ikke at noen av Shueishas beste titler, som Chainsaw Man og Ruri Dragon, har hoppet fra den trykte versjonen av Jump til den digitale Jump+-plattformen. 
Dette berører imidlertid en annen trend jeg legger merke til i Shonen Jump: det er færre av det folk ville betrakt som tradisjonelle shonen-titler enn noen gang før! Selv om de mer modne bidragene stort sett er henvist til Jump+, inneholder magasinet nå noen serier der kvinner er hovedpersonene, som Akane-banashi og det kortvarige Psych House, og manga som fokuserer ganske åpenlyst på romanser, som Blue Box. 
Jeg har lenge forfektet at”shonen”er mer en demografisk målbetegnelse enn en dedikert sjanger, og bør hovedsakelig betraktes som sådan i både bransjeanalyse og mediekritikk, og jeg føler meg ganske validert nå som kongen av shonen spiller det raskt og løst med disse distinksjonene også. Kollektivet Shonen Jump har åpnet seg for historier som ikke nødvendigvis passer inn i den firkantede boksen vi har vært kjent med i flere tiår. Men samtidig må de store i shojo få blomstene sine. Fordi historier som “Shihei Lin fikk Yukinobu Tatsu til å lese hundre shojo-titler” kan noen ganger gi inntrykk av at disse titlene er mindre. Dette er langt fra sannheten når noen av tidenes beste manga og anime har tatt stikkord fra verkene til titaner som Riyoko Ikeda og Moto Hagio. Kanskje dette er meg som er smålig, men de må enten gi ut den listen over shojo-mangaer eller slutte å tråkke ut det snakket. Å sette likhetstegn mellom shojo-påvirkninger og god karakter og relasjonsskriving er superreduktivt, og jeg begynner å bli lei av den varige innrammingen. 
For å komme tilbake til magasinet, hvordan føler du deg om alt Jump fikk til i fjor? Er det noen nye utgivelser som skiller seg ut for deg? Er det noen kanselleringer som rammer spesielt hardt? Jeg, for en, var lei meg over at deres siste forsøk på en golfmanga, Green Green Greens, ikke hadde bein. Det holdt ikke mål med min elskede Robot x Laserbeam, så jeg kan ikke være for opprørt. Hmm… Det var ingen kanselleringer som kom under huden min, men det var to titler som jeg kom tilbake til hver gang jeg åpnet appen for en overstadighet – den nevnte RuriDragon av Masaoki Shindō og Naoki Fujita’s Beat & Bevegelse. Mens førstnevnte har vært dekket i denne spalten før, må jeg si… alle sover på Beat & Motion. 
Født fra Fujitas seier på Jump+ realityshowet MILLION TAG, serien grep meg med sin utrolig relaterbare historie om et par unge kreative som sakte faller for hverandre. I motsetning til det rare som av og til skildres mellom hovedparet i BAKUMAN, legger Beat & Motion like stor vekt på Tatsuhiko og Nico når de forfølger sine respektive disipliner – animasjon og musikk. Den skiller seg også fra andre titler om å være kreativ ved at den driver hjem søl i det arbeidet og hvordan det kan belaste forhold fra tid til annen. 
Å, og forresten, hvis Shueisha aldri avslører den listen over shojo-titler… Jeg kjenner noen som er har en ganske solid en allerede.
Ser ut som jeg Jeg er en av dem fordi jeg også har sovet på Beat & Motion. Det er et flott pitch, og jeg skal ta meg tid til å ta det igjen i år, siden jeg er heldig nok til å bruke en stor del av mine våkne timer på kreative sysler, og jeg er kanskje den nøyaktige målgruppen for denne mangaen. 
Jeg tror det ville bli med deg hvis dette bildet er noe å gå på… 
Når det gjelder avlyste serier, er den eneste andre jeg kan tenke meg å rope ut Mama Yūyū, som ble en vanlig”så ille”det er bra”les for meg. Selv om den også har noen sexistiske fallgruver («Mama» som utgjør halvparten av tittelen deltar ikke i det store flertallet av denne historien), er det interessant å se Jump greenlight mer fantasy-og eventyrfokuserte historier nå som One Piece kan endelig seile mot målstreken.
«Mammas», ikke sant? Jeg tror Lynzee kan ha en annen flott listeartikkel på hendene. Din omtale av fantasifokuserte historier bringer meg til en ganske fersk tittel som traff meg med et elektrisk støt av”Jeg ville ha elsket dette som barn”—Ichi the Witch
En vill ulvgutt blir på en eller annen måte en heks i en verden hvor konseptet er uhørt. Meld meg på! Og jeg er ikke mye av en fantasy-fyr! Ichi er bare fylt til randen med klønete, 90-tallsfantasimoro. Jeg klarte ærlig talt ikke å slå av Slayers-alarmen i hodet mitt. 
Serien tar heller ikke seg selv så seriøst, noe som er et sårt tiltrengt friskt pust akkurat nå. Jeg holder på med Ichi-entusiasmen min til vi har en bedre følelse av den langsiktige historien og temaene den vil takle, men den har absolutt en sterk innvirkning ut av porten! En stor del av dens tidlige appell ligger i dens fengende karakterdesign, som alltid har vært en sterk side for artisten til denne mangaen, Shiro Usazaki. Det er også flott å se henne tilbake i Jump etter at hennes forrige arbeidsalder ble kansellert på grunn av at forfatteren på det prosjektet ble arrestert. 
Jeg er glad for at hun er tilbake i salen etter den situasjonen. Tenk om alle de dømte rovdyrene som jobber i manga ble tatt hånd om like raskt som hennes forrige kollega ble…
Om ikke annet, ville det vært en sunnere og tryggere industri!
Jammen rett! Men det nøkkelspørsmålet til side, er det noen nye titler som fanget oppmerksomheten din, Lucas?
Vel, jeg er veldig nysgjerrig på om Syd Craft: Love Is a Mystery vil ende opp med å ha bein. Selv om dette ikke er Jumps første inntog i detektivfiksjon (er det noen andre som husker at jeg fortalte c fra en stund tilbake?), tror jeg sjangeren er stor nok til å tillate mer enn bare detektiv Conan å spille i dette bassenget. Syd Craft er også den siste mangaen fra Taishi Tsutsui, som skrev den tidligere Jump-tittelen We Never Learn. Selv om den serien ikke akkurat var min kopp te, kommer jeg til å holde et øye med alle som kjørte flere år i Jump.
Men jeg vil gjerne høre hva du synes om de største shake-ups i Jump det siste året, konklusjonen til både My Hero AcadeKaren og Jujutsu Kaisen? Tross alt er de to av de mest kommersielt suksessrike seriene som har blitt vist i magasinet på det siste. 
Jeg vil gjerne høre hva du synes om de største omveltningene i Jump det siste året, konklusjonen av både My Hero AcadeKaren og Jujutsu Kaisen. Tross alt er de to av de mest kommersielt suksessrike seriene som har blitt vist i magasinet på det siste. 
Det har vært interessant som en som er bare samhandlet med begge titlene via kulturell osmose. Jeg fikk inntrykk av at My Hero hadde gått sin gang, og det var på tide for Horikoshi å legge den til sengs. I mellomtiden hørtes det ut som JJK gjorde et svanedykk som ofte har blitt sammenlignet med konklusjonen til Bleach. Jeg er trist å se at begge seriene går for folk som så på dem som deres favorittgreie, men de føles som serier jeg nettopp savnet aldersbåten på. Som når noen sier at de bare var litt for gamle da Power Rangers, Turtles eller Toonami ble store, hvis det gir mening.
Og jeg vet at eksemplet får meg til å høres veldig gammel ut.
Jeg synes det er greit å lese om dem begge! Det eneste tillegget jeg vil legge til er at jeg synes MHA ble litt oppblåst, og klarte ikke helt å sette opp motstridende temaer ved slutten av løpet. Når det er sagt, har jeg skrevet andre steder om hvordan begge seriene har krystallisert forskjellige øyeblikk i den globale anime-og mangaindustrien, og at deres avslutning innen noen få måneder etter hverandre betyr at ting er i ferd med å bli litt rart i begge rom.
Når du sier det på den måten, ligner begge seriesluttene nesten på å skape et kraftvakuum. Jeg kan bare forestille meg hvor mye det vakuumet vil suge når One Piece veier anker for siste gang.
Mange fans og fagfolk prøver å forstå hva den neste megahiten i bransjen vil bli. Jeg tror imidlertid ikke vi kommer til å se mange flere mediumdominerende utgivelser som disse snart. I stedet tror jeg de neste årene med Jump vil bli definert av at One Piece endelig tar slutt og en mer eklektisk rekke mellomstore hits som bringer inn lesere. 
For Kagurabachi er for eksempel en av favoritttitlene mine som kjører i Jump på grunn av dets rasende tempo og fokus på action over lore og verdensbygging. Imidlertid gjør de samme egenskapene det vanskelig å forestille seg at det blåser opp på samme måte som serier som Naruto, MHA eller til og med Bleach gjorde; Jeg tror moderne publikum forventer at IP-en deres er litt mer wiki-vennlig. Vil Kagurabachi bli stor når den får en anime? Nesten sikkert, men det er vanskelig å forestille seg noe i Jump som ble en nesten manga-monokultur som Big 3 da vi var yngre. I noen henseender føles det nesten som om Fujimoto kommer til å ri inn på en ødeleggende ball og skrike:”Det er ingen stor tre; det er bare stor meg.”Vel, det kommer an på hva han vil gjøre. Som du sa, det ser ut til at vi vil være i et ville vesten med mindre noe tar av over natten. Hva som kan skje, man vet aldri.
Men hvis det gir mer plass til fantastiske sportsserier med skruball som Satoru Nodas DOGSRED, meld meg på, trener. 
Jeg sverger, alt dette gir mening i sammenheng når du begynner å få en følelse av Dogsreds rollebesetning og hjørnet av Hokkaido de bor i. Serien følger Rou, en juniorskøyteløper som blir sendt til å bo hos bestefaren sin nordpå etter at en personlig tragedie bryter ut i en voldelig offentlig sammenbrudd. Men på overtid kommer denne arrogante skateren for å utvikle en lidenskap for hockey. Hovedsakelig fordi sporten presenterer en ny måte å presse ferdighetene hans til det ytterste. Selv om han holder seg høy hele tiden. 
Dogsred fortsetter i den sterke Slam Dunk-tradisjonen med fengslende sportshistorier med litt spiss. tegn. Og mye av kanten kommer fra Nodas absurde sans for humor som han hadde utviklet mens han skrev Golden Kamuy. Det er fælt og ofte grovt, men det svikter aldri i å få meg til å humre. Du må virkelig gi det til Noda for mer eller mindre å bruke suksessen hans til å mobbe redaktørene til å se for seg en eldre serie av ham. I dette tilfellet hans 2011-serie Supinamarada! 
Jeg må også innrømme at denne serien traff noe av et svakt punkt, siden min alma mater ligger i et stor hockeyby oppe i midten av ingensteds. Jeg brukte til og med et kamera i noen få sendinger av college-lagets kamper. Kameraarbeidet mitt var riktignok litt rykkete. Jeg håper at Jump fortsetter å utvide den typen historier den kjører mellom sine berømte forsider, og at folk begynner å sjekke ut hva andre publikasjoner har å tilby. Selv om Shueisha fortsatt eier dem, snakket vi mye om manga fra Jump+ og Young Jump i dag, og jeg blir stadig mer overbevist om at det beste mangamediet har å tilby ikke lenger er konsentrert under Shonen Jump-banneret. Og vet du hva, å chatte om den stadig økende spredningen av flott manga har vært en fantastisk måte å ringe inn i det nye året! For å lukke det hele, her er en siste serie jeg gjerne vil nevne før vi drar – Esu Omoris Shiba Inu Rooms. 
En urolig ungdomsskoleelev ender opp med å knytte et dypt bånd med den snakkende Shiba Inu som hjemsøker henne leilighet — Mu-chan! Og det er ikke alt, hele komplekset er hjemsøkt av sauer! Det som følger er en rørende (og til tider utrolig trist) historie om et lite samfunn bundet av deres kjærlighet til sine spektrale, lodne venner. Hvis du er eller har vært kjæledyrseier, vil det garantert treffe deg rett i hjertet. Jeg vet at det fikk meg til å rive med å tenke på favorittpelsballene mine.
Og med det, her er nok et år med gode historier fremover! 
